Afghaneren er en selvstendig og viljesterk hund, den kan være direkte sky, men også rolig og klovneaktig dersom humøret frister.
Den afghanske mynden er en hund som krever mye arbeid og oppmerksomhet av en rekke årsaker, fra stell og pleie til mosjon.
Størrelse:
Vektområde:
Hann: 23-27 kg
Hunn: 23-27 kg
Mankehøyde:
Hann: 68 cm
Hunn: 63 cm
Kjennetegn:
Dolikokefal (langt ansikt), flagrende ører (naturlig)
Forventninger:
Energinivå: Gjennomsnittlig
Levetid: 12-14 år.
Tendens til å sikle: Liten Tendens til å snorke: Liten
Tendens til å bjeffe: Liten
Tendens til å grave:
Avlet for:
Jakt
Pels:
Lengde: Lang
Karaktertrekk: Silkemyk
Farger: Enhver farge bortsett fra flekkete
Generelt behov for stell og pleie: Stor
Anerkjent i klubbsammenheng:
Prevalens: Så som så
Hannhunden er rundt 70 cm høy, og tispen kan være noe kortere. Afghaneren veier vanligvis mellom 23 og 27 kg.
Afghanerens stolte kroppsholdning og lange, silkemyke pels gir afghaneren et majestetisk utseende. Dens sterke, buede hals, fremtredende hofter, store poter, litt fremhevet bøy i knærne og en hale som ender i en smultring, gir rasen en særskilt profil. Hodet og snutepartiet til den afghanske mynden er langt, smalt og forfinet, med en knapp krumming av snutepartiet. Ørene er lange og dekket av enda lengre hår. Toppen på hodet, forpartiet, brystkassen, flankene, bakpartiet og beina er dekket tykt med langt, fint, silkemykt hår. Pelsen på ansiktet og ryggen (eller sadelen) er kort og glansfullt. De vanligste pelsfargene er svart, svart og gyllenbrun, rød, kremfarget, blå, brindle, domino eller hvit. Den afghanske mynden kan ha en lang rekke av nyanser også, og de kremfargede og rødfargede har ofte, men ikke alltid, svarte masker. Valpene til afghanerne ligner ikke på sine langhårede foreldre. De har krusete kort hår på snutepartiet, som en apekatt, og på sadelen. Den korte, pjuskete valpepelsen begynner å falle ut rundt ettårsalderen, og viser vei for den glansfulle, etter hvert lange voksenpelsen. Når den afghanske mynden er i bevegelse, har den et påfallende utseende takket være dens elastiske, kraftige ganglag, jevne tempo og dramatiske lokker.
Personlighet:
Den afghanske mynden lever opp til sine aner som en jeger, rede til å tenke på egenhånd. Den er viljesterk og selvstendig, reservert og selvsikker. Den afghanske mynden er en interessant studie. Den har vært beskrevet som lidenskapelig modig, men muligens sky; vilter, men til tider rolig og lat; fornem, men klovneaktig. Personligheten til afghaneren varierer fra elskverdig til direkte sky, og disse hundene er ganske var overfor fremmede. Dersom den ikke blir skikkelig sosialisert, vil afghaneren være tilbøyelig til å utvikle et temperament som et villdyr.
Å leve med:
Den afghanske mynden er en hund som krever mye arbeid og oppmerksomhet av en rekke årsaker. Selv om afghaneren er høyst intelligent, kan den være vanskelig å trene, nettopp fordi den er så sta. De er høyst følsomme overfor grov irettesettelse. De vil ofte følge det opp med å nekte å adlyde. De lyder best når gitt mild rettledning og fast disiplin. Regelmessig stell og pleie er nødvendig for å vedlikeholde afghanerens pels. Afghanere trenger ukentlige bad og børsting for å fjerne løse hår og forhindre floker, som de er tilbøyelige til å få. Voksne afghanere røyter om våren og høsten, og etter sykdom. Tisper som ikke er steriliserte, røyter etter hver løpetid.
Selv om afghaneren kan bo greit i en leilighet og være en sann “sofagris”, trenger den mye mosjon for å avverge kjedsommelighet og destruktiv atferd, som tygging. Afghanerne trenger å gå minst 2-3 km hver dag, og har behov for en inngjerdet hage for å kunne løpe. Rasen er beryktet for å ignorere innkalling, og påkjørsel er en kjent tragedie. Afghanere må ikke få lov til å streife uten tilsyn, siden deres jaktinstinkt kan gjøre dem til en trussel for nabolagets kjæledyr. Med skikkelig trening og årvåkenhet fra eierens side kan afghanerne være kompatible med både barn og andre kjæledyr.
Afghanerne er ekstremt tynne under den tykke pelsen, og de spiser mye mindre enn det størrelsen kan antyde. Et hundefôr av høy kvalitet, muligens med vegetabilsk olje som tilskudd, kan bidra til å holde huden og pelsen sunn. Hårnett kan brukes for å forhindre at de lange ørene på den afghanske mynden blir skitne når den spiser.
Opprinnelse:
Den afghanske mynden er et eldgammelt medlem av myndehundfamilien, og ble først avlet for tusenvis av år siden av nomadene i Afghanistan, Pakistan og Nord-India. Mye av rasens historie forsvant med krigslignende hendelser, ledet av ledere som Dsjengis-khan og Aleksander den Store, som herjet i regionen. Rasen ble utviklet og formet etter behovet for å jage vilt over fjellfylte områder.
Afghaneren er en ekstremt dyktig jeger, og ble brukt til å felle både stort og smått vilt, deriblant antiloper og kanskje til og med leoparder. Selv om mange av dagens eksperter tviler på at leoparder var blant afghanerens typiske byttedyr, underretter vitneutsagn om enslige afghanere som drepte leoparder ved å ta tak i dem i halsen og knuse ryggraden med bare kjevene.
Afghanerne reiste for første gang ut av Midtøsten med britiske soldater, som brakte dem tilbake til England i det 19. århundret. Den afghanske mynden ble anerkjent av American Kennel Club (AKC) i 1926. Den ble kjent for sin eleganse, og oppnådde høyest popularitet på 1970-tallet. Afghanerne brukes nå mer som familiehunder og utstillingshunder enn som jakthund, selv om enkelte eventyrlystne eiere tar dem med på lure-coursing (LC). Bølgende hårlokker og aristokratisk fremtreden gjør afghanere til stadig tilbakevendende vinnere i utstillingsringen.
